Boksommer

På Dagsrevyen i dag så jeg representanter for våre tre største bokhandlerkjeder smile bredt i begeistring over nordmenns leselyst i sommer. Jeg sitter på en annen gren i det samme treet, men har den samme utsikten. Jeg er enig: folk leser tydeligvis bøker i bunkevis.

Jeg skulle gjerne ha lest flere bøker i sommer enn jeg har gjort, for det er jo så mye som virker spennende. Men så er det dette blogg-universet, da, som også frister. Og som tar tid. Masse tid. At en halvtime føles som fem minutter er det helt sikkert flere enn meg som har oppdaget.

Men noen bøker er det blitt i sommer. Den største positive overraskelsen må jeg si at Vidar Sundstøl stod for. Jeg hørte en kollega nevne ham i forbifarten den siste dagen før jeg dro på ferie, og derfor havnet boka hans i bagasjen rett før flyet tok av. Det var jeg glad for. "Drømmenes land" er en krimroman som byr på så mye mer enn bare en krimhistorie. Handlingen foregår i det norske Amerika, og boka er den første i en trilogi. Jeg er enig med Dagbladets anmelder, som sier: "Dette er en glitrende roman, uansett sjanger".

Ut av skapet!

Bestemors gamle dessertskåler har vært mine i noen år nå, og jeg har har plassert dem slik at jeg kan se dem hver dag. Jeg bruker dem nesten aldri, for jeg er redd de skal knuse eller at mønsteret skal bli slitt bort. Men i dag tenkte jeg på hvor dumt det egentlig er. Det blir jo helt feil. Bestemor og bestefar brukte dem hver eneste dag i alle år. De hadde en hage som bugnet av frukt og bær, så dessert var daglig kost. Jordbær, bringebær, plommer, rips og rabarbragrøt ble servert året rundt. I dag tok jeg skålene i bruk til mine kjøpte bringebær, og det var som å reise tilbake i tid. Nam!

Gammel venn kommer tilbake

Under en helt nødvendig ryddesjau på loftet her om dagen fant jeg igjen en gammel venn som jeg nesten hadde glemt: den rosa termosen min som var fast inventar på lesesalen sånn på slutten av åttitallet. Den lå der i en banankasse sammen med et par løpere med gammelrosa broderier på.

Det luktet fortsatt svakt av te da jeg skrudde korken av og tittet forsiktig nedi. Den var rundere enn jeg kunne huske. Mykere i formen enn både de eldre utgavene i brunt fra 70-tallet og de strømlinjeformede variantene i stål og sort som har holdt det gående noen år nå, og som var den direkte årsak til at denne ble satt i eksil på loftet.

Det spørs om det blir noe lesesalsbesøk på den. Men den kan få være med på tur i skogen! Det tror jeg sannelig ikke den har opplevd før. Og siden den er blitt en voksen dame siden sist, skal den få slippe mangoteen og heller prøve seg på en litt kraftig kaffe.

Uventet gjest

Denne lille fyren snek seg innpå oss da vi spiste middag i hagen i går. Han (eller var det kanskje hun?) fikk en begeistret, men rolig mottakelse. Likevel ble han engstelig, stakkar, og prøvde å finne veien tilbake til tryggere områder.

En perle

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å markere månelandingsjubiléet forrige mandag her på bloggen. Men nå gjør jeg det likevel. For midt i mylderet av månelandingsbøker dukket denne perlen opp. Og den MÅ bare vises frem. Endre Lund Eriksen og Torill Kove forteller historien om Buzz Aldrin, mannen som tapte kampen om de første skrittene på måneoverflaten, men som om ikke annet ble den første til å pisse på månen!

Nytt medlem i koppefamilien

Hurra! I dag fikk jeg en ny Mummi-kopp! Se hvor fin den er:

Det er et kult motiv på baksiden av koppen også, men det har jeg ikke bilde av nå.

Koppen fikk jeg av min mor blodgiveren. Forrige gang hun var inne for å ofre noen dråper hadde de ikke en eneste kopp. Da endte hun med et Mummi-glass i stedet (noe jeg ikke visste fantes). Så nå samler hun visst på det. Denne uka var hun der igjen, og tenk, da hadde de ikke glass. Men kopper på rekke og rad. Heldig for meg. Hun valgte dette mørkerosa med Mymble på. Godt valg!

Bysommer-tips

Er du i Oslo i sommer og har lyst til å finne på noe, så har jeg et tips. Vi var en tur på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i forrige uke. Det var endel år siden jeg var der sist, og det var fint å ta med barna og oppdage at veldig mye er som det var da jeg var liten. Vi kjøpte kremmerhus med sukkertøy i den gammeldagse kolonialen. Jeg husker at det alltid var det beste med et besøk på Folkemuséet. Kongen av Danmark, polkagriser, bringebærdrops og sånne kjempegode med sjokolade inni. Sånt godteri kjøper man jo nesten ikke lenger.

Men det som var mest morsomt med besøket denne gang, i hvert fall for meg, var å oppleve muséets nye attraksjon, leiegården fra Wessels gate 15. Den ble revet i 1999 og satt opp på Bygdøy i 2000-2001.

De siste årene er stadig flere av leilighetene blitt innredet i stilen fra ulike tidsperioder. Det er vel ingen overraskelse at leilighetene fra 1965 og 1979 gjorde størst inntrykk på meg og mitt følge. "Sånn hadde vi!" var en kommentar som gikk igjen. Aller mest begeistret ble jeg da jeg fant en stol trukket i nøyaktig samme turkise og sorte ullstoff som den stolen jeg nylig var så heldig å få av mormor.

Hverdagsglede

Gårsdagens fridag ble brukt til en familieutflukt til Son og Drøbak. Jeg hadde faktisk ikke vært i Son før, men Drøbak har jeg jo besøkt flere ganger. Son viste seg å være en mindre utgave av Drøbak, og i går var det nok Son som tok prisen som det hyggeligste stedet. Det var stille og rolig. Noen få båtfolk vandret i gatene. Kjøpte en is, kanskje, eller satt med en kaffe på en koselig kafé. Selv ble jeg lykkelig over å finne denne lille potteskjuleren i en av de små butikkene. Når det viste seg at blomsterhandleren tvers over gaten hadde en vekst som passet perfekt oppi, var dagen reddet. Nå står den så fint på det hvite hagebordet og håper at det fortsatt er oppholdsvær når eieren kommer hjem fra jobben.

Indian summer

Det er vel litt tidlig å begynne å snakke om indian summer i den egentlige betydningen av uttrykket. Men jeg kom til å tenke på at min boksommer i år kanskje kan kalles nettopp det. Jeg som nesten bare leser romaner, og særlig om sommeren, har i år, litt tilfeldig, gitt meg i kast med to personlige beretninger. Og du har kanskje gjettet hva som er felles for dem? Ja, begge har handlingen delvis lagt til India.

Den første boka er jeg ferdig med. Det var bestselgeren "Eat, pray, love" av Elizabeth Gilbert. Hun er en amerikansk kvinne som valgte å bruke et år av livet sitt på å reise. Først til Italia, så til India og til slutt til Indonesia. Boka kan fint kalles en reiseskildring, men den er nesten mer en bok om å "finne seg sjæl". En "kjenn deg selv-bok", selvhjelpsbok eller hva man vil kalle det. Det høres kanskje avskrekkende ut. Men for meg var det fin ferielektyre. Man kan velge å legge størst vekt på reisebeskrivelsene, og så kan man plukke med seg det man synes er nyttig og interessant av det andre.



Den andre boka er en skikkelig murstein på drøyt 900 sider. Det er Shantaram av Gregory David Roberts. Forfatteren skildrer sine opplevelser som langtidsfange på rømmen. Han søker tilflukt i slumstrøket i Bombay. Jeg har bare såvidt begynt å lese, men starten er bra. Har fått boka varmt anbefalt av en ivrig leser.

Vakkert II

Vi har en moderne, trådløs dørklokke fra Clas Ohlson som gir fra seg en syntetisk lyd når noen ringer på. Den kan bjeffe også, hvis man ønsker det. Noen ganger bjeffer den midt på natten selv om det ikke står noen utenfor døren. Vi har også en gammel og slitt grønn postkasse på et skjevt stativ. Det er nok blitt påkjørt av snøplogen. I Mdina har de altså sans for estetikk (se gårsdagens bloggpost). Slik kan det gjøres:

Vakkert

I den lille middelalderbyen Mdina på Malta er husene flott dekorert. Jammen er jeg glad vi hadde med kamera da vi var der. Se bare her:

Bysommer

Det er ikke så dumt med tidlig ferie, egentlig. For når man kommer hjem igjen er det jo mye igjen av sommeren! Kanskje man kan prøve noen av Lillebjørn Nilsens tips fra sangen Bysommer.