tirsdag 27. oktober 2009

Sånn apropos ...

Gårsdagens fokus på bevere minnet meg på denne herlige boka av Anders Morgenthaler:



Bjarne er en bever som mister fullstendig lysten på bark, og som derfor slutter å gnage. Og da går det som det må gå: tennene blir kjempelange. Og så han og brødrene som er skikkelig dårlige til å lage demninger fra før av. Hvordan skal det gå nå?

mandag 26. oktober 2009

Rolig natt og vakker morgen

Beveren lå nok på latsiden i natt. Ved vannet så alt ut slik det gjorde i går. Og i morges hadde jeg kamera med.



søndag 25. oktober 2009

Bever

Det ligger et ganske stort skogsvann like ved her vi bor. Det er et fint turmål hele året, enten man går rundt vannet til fots eller tvers over det på ski. Sist nyttårsaften gikk vi på skøyter og stekte deretter pølser på bål på det stedet hvor vi bader om sommeren. Det er veldig stas å følge årstidenes gang på ett og samme sted i skogen.

I dag gikk jeg en liten ettermiddagstur i typisk høstvær, like før det ble mørkt. Da oppdaget jeg noe jeg ikke har sett på badeplassen vår før (men flere ganger på andre steder rundt vannet): et temmelig stort tre hadde ferske spor etter kraftige tenner, men det stod fortsatt oppreist. Ved siden av var et annet, nesten like stort tre så å si lagt i bakken. Det er bare litt arbeid igjen før det faller. Jeg var overrasket over å se dette på et sted hvor mye folk ferdes, men det er kanskje stille nok på badeplassen på denne tiden av året til at beveren vil være der?

Dessverre hadde jeg ikke kamera med. En ekte blogger må alltid ha kamera med! Jeg er nok fortsatt under opplæring. Jeg fikk altså ikke tatt bilde. Men jeg skal ta en tur i morgen for å sjekke om det er skjedd noe i løpet av natten.

mandag 19. oktober 2009

Fame!

Jeg hører at det skal komme en ny versjon av 80-tallets kuleste fenomen: Fame!
Det blir nok et kinobesøk på meg da, men jeg kan si med hånden på hjertet at opplevelsen aldri i verden vil komme opp mot den jeg hadde på søndagskveldene på tidlig 80-tall da tv-serien Fame gikk. Vi kan jo håpe at den nye filmen blir en like stor suksess og like morsom for dagens ungdom, men tror vi på det? Å neida! De gamle episodene finnes forresten på dvd, selvfølgelig.

søndag 11. oktober 2009

Andeby igjen

Det forrige innlegget minnet meg på at jeg hadde tenkt å blogge litt mer om vårt opphold i Andeby i 2007. Eller West Concord, da, som byen egentlig heter. Som tidligere nevnt består sentrum av denne lille pletten av to gater og en planovergang for tog. Dette er den ene gaten:


Bildet er tatt en vanlig hverdag, når folk flest er på jobb i Boston eller hvor de nå tilbringer dagene. Likevel er den lille gaten full av biler, som man kan se. Dette er jo USA. Til venstre på bildet skimtes et grønt butikkskilt. Skiltet viser vei til butikken The Gatehouse. Det er ikke så mange butikker i West Concord, så vi var nok innom de fleste. Men det som trakk meg inn i nettopp denne, var uten tvil Marimekko-stoffet som hang på utsiden.

På innsiden åpenbarte det seg et Norden i miniatyr. Det var ikke bare Marimekko å finne, her var det flere andre kjente merkevarer fra Finland. Sverige var også representert. Og ikke minst: Norge! De solgte ting fra Hadeland glassverk! Og tro nå ikke at innehaveren hadde norske aner eller noe sånt. Neida. Vedkommende bare tok inn det hun syntes var fint, ble jeg fortalt av damen bak disken. Så stas! Selv fant jeg et lite stykke canadisk kunsthåndverk som ble med hjem.

Like ved siden av denne lille perlen ligger en pussig butikk som hele familien falt for, ikke bare mor. Den kommer jeg tilbake til senere.

lørdag 10. oktober 2009

Ingen kan påstå ...



Originally uploaded by jurvetson
... at dette er en politisk blogg. Men noen ganger må man på banen. Og en sånn gang er nå. Dette er egentlig ganske pinlig, spør du meg. Sorry, Obama!

søndag 4. oktober 2009

The longest time

Her om dagen hørte jeg denne sangen på radioen, og den er jo så fin! Husker jeg likte den godt da den kom i 1983 også. Jeg vet ikke helt hva det er med den, men jeg har alltid vært litt svak for lekker koring.



Kul video, eller hva?

Mexican train


Mexican train er et dominospill som jeg lærte på en hyttetur med venninner i fjor høst. De hadde fått det av noen amerikanske venner. Det viste seg å være et såpass morsomt spill at jeg ønsket meg det til jul av min søster. Hun slepte det hjem fra USA, slik snille søstre skal (det er temmelig tungt ...) I ettertid har jeg oppdaget at det selges i Norge også, så nå har vi ett eksemplar på hytta og ett hjemme.

Imidlertid har det ligget urørt her hjemme helt siden jul. Det er liksom så vanskelig å samle familien rundt et spillebrett sånn i det daglige. Dessverre. Det er så mange dataspill som skal spilles, tv-programmer som skal sees, lekser som skal gjøres, klesvasker som skal henges opp, bøker som skal leses og fritidsaktiviteter som skal følges opp. Kanskje man burde innføre en fast spillkveld hver uke? Eller i det minste hver måned?

Men nå! Nå har det vært høstferie, og vi har vært på hytta. Der spiller vi fortsatt gammeldagse spill som ikke krever strøm og skjerm. Så nå har hele familien prøvd Mexican train, og det slo godt an. Hvis mor får det som hun vil blir det spilling her hjemme også om ikke lenge.

Vi kildesorterer søppelet vårt, gjør vi ikke?

For et par uker siden ringte det på døren, og idet en av husets søte små åpnet, dumpet det en pakke ned på dørmatten. Den inneholdt en rull med blå poser og en rull med grønne poser, samt diverse klistremerker, en kjøleskapsmagnet og et infohefte om hva dette var for noe rart.


For et par uker siden ringte det på døren, og idet en av husets søte små åpnet, dumpet det en pakke ned på dørmatten. Den inneholdt en rull med blå poser og en rull med grønne poser, samt diverse klistremerker, en kjøleskapsmagnet og et infohefte om hva dette var for noe rart.

20 000 husstander i Oslo skal nå begynne å kildesortere, kunne vi lese. Og vi er en av dem. Nå skal vi kaste plast for seg, matavfall for seg, i tillegg til det selvfølgelige: papir og glass og flasker og bokser. Så flott! Men hva i all verden gjør man for å få plass til alle disse posene i et kjøkkenskap anno 1960? Jo, man drar på Ikea, selvfølgelig! Og man er ikke alene om det. Der var det kø rundt søplebøttene, og det på en lørdag kveld. Deler av det flotte systemet var imidlertid utsolgt på grunn av økt etterspørsel. Så vi kom hjem med tre bøtter med lokk, men uten boksen de skal plasseres i samt skinnene som skal få boksen til å gli enkelt ut og inn av skapet hver gang man skal kaste noe. Og det er ikke sjelden, har jeg allerede oppdaget etter to dagers bevissthet rundt dette.

Spesielt ofte kaster man faktisk slikt som klassifiseres som plast. Den første blå posen er allerede full og kastet. Fire av våre fem naboer hadde også kastet en blå pose allerede, kunne jeg se da jeg kikket nysgjerring nedi søpledunken. Den femte naboen er vel på ferie, antakelig.