fredag 26. februar 2010

Kan vi ta fem minutter??

Nå må det en pause til!

Ikke sånn å forstå at  jeg er spesielt lei eller sliten eller på noen måte misfornøyd.

Det er bare det at mens jeg driver med dette, så er det så mye annet jeg ikke får gjort, så mye annet som bare hoper seg opp i store bunker og roper til meg "det er vår tur nå, vi har ventet tålmodig lenge, de der sniker i køen!"

Jeg får liksom litt dårlig samvittighet, litt sånn følelse som man får når man sitter en hel kveld og ser på "ingenting" på tv.

Så nå må jeg bare ta en pause og vende tilbake til den som står først i køen.

Ta en pause fra HVA DA?

Jo, dette vel:


(Men jeg vet ikke om pausen blir så lang)

mandag 8. februar 2010

Dette er ikke sparkeland!

På vei hjem fra jobb i dag så jeg noen som tok seg frem på sparkstøtting, eller spark, som man som regel kaller det. Jeg kjente dem ikke, og av en eller annen grunn ble jeg lettere irritert på dem (totalt urimelig, selvsagt). Det er bare det at vi bruker ikke spark her i vår gate. Ikke i vår by i det hele tatt. Og wikipedia forklarer hvorfor:

"En spark kan bare kjøres på harde, glatte underlag som is eller på hardpakket snø.
Sparkbruk forutsetter et visst trafikknivå, slik at løssnø blir hardpakket og danner det ideelle føret. Stor trafikk sliter unna snøen og vanskeliggjør sparkbruk. Strøing med grus, eller salting, er på samme måte et hinder for sparkbruk. På den måten har sparken stort sett overlevd i utkantstrøk."

Nemlig. Spark er et fremkomstmiddel jeg brukte hos bestemor i barndommen, og som jeg fortsatt bruker når jeg besøker mormor. Mormors gate er lang og rett og har ikke fortau. Den har ikke så mange biler heller. Men nok til at snøen pakker seg hardt og fint og man kan ferdes midt i veien og få opp god fart bortover.


Det er kjempegøy å sparke. Det er artig å sitte på også. Men i min egen by har jeg aldri eid en spark. Man kan godt si at jeg bor i et utkantstrøk, nemlig i utkanten av en stor by. Rolig og fint og marka rett utenfor. Men det er ikke sparkeland. Her er fortauene strødd og bilveiene nesten fri for snø. Da sier det seg selv at man ikke sparker! Jeg tror forresten ikke det hadde vært like moro hvis man kunne sparket i tide og utide. Sånn er det med den saken!

torsdag 4. februar 2010

Stille dager i Mixing Part



Har nettopp lest Erlend Loes nyeste bok. Den var lest i en fei, og selv om den egentlig er ganske dramatisk og alvorlig, så var det god underholdning. Jeg lo godt flere ganger, slik jeg gjerne gjør når jeg leser Loes bøker. Dette sitatet fra en anmeldelse på NRKs nettside er vel ganske dekkende: "fort lest, riktig morsomt, litt beklemmende og med en tilfredsstillende slutt".

onsdag 3. februar 2010

Er dette faktisk den beste tiden på året?

Det spørsmålet stilte jeg meg for et par dager siden, idet himmelen begynte å lysne og solen tittet frem. Den skinte på istappene utenfor vinduet, men de begynte ikke å dryppe, for det var tross alt 20 minusgrader. Avisen kunne fortelle at dagen var to timer og seks minutter lengre enn ved vintersolverv. Det lå så absolutt an til å bli en nesten perfekt vinterdag.

Om noen uker blir det enda lysere dager, og langt færre minusgrader. Det kommer til å dryppe så mye fra istappene at de forsvinner. Snøen kommer til å smelte og det vil komme krokus og påskeliljer, tulipaner og hvitveis ... Noen vil kanskje si at DET er den beste tiden. Andre venter på juni og ordentlig sommer.

Men akkurat synes jeg det er perfekt å være akkurat her, selv om det er så kaldt at man aldri helt senker skuldrene. For når våren er der for fullt, da går det så fort at den nesten er over før den er kommet. Så er spørsmålet: er dette en optimistisk og positiv innstilling eller er det det helt motsatte??

Her er et lite dikt jeg fant i dag. Det passer godt, synes jeg. Det er skrevet av Halvor Roll og står i samlingen "Frøken Bisk Glefs og femten andre"

Lærer'n ser lyst på livet

Lærer'n ser lyst på livet
- Flotte greier, sier'n
når det høljer ned.
Når stormen kommer gnir'n seg i hendene:
- Dette blir stort, sier'n.
Når taksteinene dundrer i asfalten
roper'n: -Mer!
Når sola steiker
og vi holder på å dåne av varme
sier'n: - Opp med hodet folkens,
snart er det jul.
Og i januar,
når sola såvidt piner seg over åsen
sier'n: - Nå er sommer'n like rundt hjørnet.
Og i år blir det toppen,
både OL og VM.
- Det er aldri OL og VM samme året,
sier Petter'n.
- Så flott da, sier lærer'n
- det hadde blitt altfor mye.
Nei takke meg til et skikkelig VM.
- Det er'kke VM i år, sier Petter'n.
- Det er OL.
- Flotte greier, sier lærer'n,
takke meg til et skikkelig OL.