For et par uker siden ringte det på døren, og idet en av husets søte små åpnet, dumpet det en pakke ned på dørmatten. Den inneholdt en rull med blå poser og en rull med grønne poser, samt diverse klistremerker, en kjøleskapsmagnet og et infohefte om hva dette var for noe rart.
20 000 husstander i Oslo skal nå begynne å kildesortere, kunne vi lese. Og vi er en av dem. Nå skal vi kaste plast for seg, matavfall for seg, i tillegg til det selvfølgelige: papir og glass og flasker og bokser. Så flott! Men hva i all verden gjør man for å få plass til alle disse posene i et kjøkkenskap anno 1960? Jo, man drar på Ikea, selvfølgelig! Og man er ikke alene om det. Der var det kø rundt søplebøttene, og det på en lørdag kveld. Deler av det flotte systemet var imidlertid utsolgt på grunn av økt etterspørsel. Så vi kom hjem med tre bøtter med lokk, men uten boksen de skal plasseres i samt skinnene som skal få boksen til å gli enkelt ut og inn av skapet hver gang man skal kaste noe. Og det er ikke sjelden, har jeg allerede oppdaget etter to dagers bevissthet rundt dette.
Spesielt ofte kaster man faktisk slikt som klassifiseres som plast. Den første blå posen er allerede full og kastet. Fire av våre fem naboer hadde også kastet en blå pose allerede, kunne jeg se da jeg kikket nysgjerring nedi søpledunken. Den femte naboen er vel på ferie, antakelig.
