Fobi or not fobi?

En bok kom i retur på jobben i dag. Noen hadde klistret en postit-lapp på coveret.

Vi lurte litt på hvorfor, og i god, gammel bit for bit-stil pirket vi forsiktig et lite hull i lappen.

Oi oi, her er det visst noen som ikke har hatt det så bra!

Lurer på om vedkommende faktisk leste boka ...

Matilda?

Nei, det er ikke Matilda. Det er meg. Omtrent sånn jeg føler meg om dagen. Flott jobb jeg har!

Ikke bare IKEA

Ettersom IKEA-katalogen er det  eneste lesestoffet jeg har rapportert om på en lang stund, er det på sin plass å bevise at også jeg har beveget meg i bøkenes verden i sommer. Selvfølgelig :-)



”Det var en gang en herre, en høy, fornem kar, som hadde for vane å komme til markedsplassen i Portsmouth den første søndagen i hver måned for å supplere biblioteket sitt.”

Slik begynner den 44 år gamle John Jacob Turnstile sine erindringer, og slik begynner John Boyne sin bok "Mytteriet på Bounty". Turnstile forteller hva som skjedde den gangen for mange år siden da han som 14-åring havnet om bord på krysseren ”Bounty” med kurs for Tahiti, eller Otaheite som han og de innfødte kaller øya.

Unge Turnstile er en foreldreløs og fattig gutt som lever av å være lommetyv. Tak over hodet får han på et heller tvilsomt etablissement for unge gutter drevet av den grusomme Mr. Lewis.

Den dagen denne historien begynner, blir Turnstile tatt på fersken idet han prøver å rappe et lommeur. Herr Zola, som eier uret, er i beit for en ung mann som kan tjene som personlig assistent for kapteinen på ”Bounty” under seilasen til Tahiti, og Turnstile får tilbud om å steppe inn i stedet for å motta sin straff for tyveriet. Turnstile, som ser en mulighet for å unnslippe sitt traurige liv, takker ja. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert.

Jeg kjente ikke historien om Bounty så godt fra før. Så en film en gang, men husker lite av den. Men fordi John Boynes forrige bok var den perlen den var, måtte jeg bare prøve meg på denne. En helt annen type bok var det, men for en spennende historie! Han skriver så du kjenner både sjøsprøyt og sult og fortvilelse på kroppen. Og midt oppi det hele en stor dose humor.

Ikke for å syte, altså, men ...

Vi som driver med litteraturformidling til barn og unge synes vi har en utrolig viktig jobb! Vi synes stort sett det er en veldig morsom og givende jobb også. Men det er ingen hemmelighet at mange av oss er en smule misfornøyde med mulighetene for å holde oss oppdatert (les: LESE BØKER) i arbeidstiden. Det blir mye fritidslesing, samt hauger og lass man bare kan drømme om å få sett på. Men altså: jeg skal ikke syte over dette nå. Min arbeidsplass er blitt pusset opp i sommer, og nå flytter vi alt tilbake på plass. Men så ble det full stopp en stund i går, og jeg fikk to timer servert på et sølvfat. Så da fikk jeg endelig lest en bok som "alle andre" har lest. Nemlig denne:

Og den var jo absolutt morsom. Skjønner at den slår godt an. Og så kan den jo helt klart leses av begge kjønn ...
PS - ser nå at jeg har lagt ut bilde av feil bok. Det er prompepulveret jeg har lest :-)

Lunsjtid

Det kan fort bli en lang lunsj når man har fri og har følgende ingredienser tilgjengelig: stille hus, ferskt brød, ost i to farger, en stor kopp te og en bok man burde ha lest for lengst (men så kom Knausgård og snek i køen). Gleder meg til Øya. Mange skryter av den, mens andre ikke er så begeistret. Så det blir spennende.

Kan vi ta fem minutter??

Nå må det en pause til!

Ikke sånn å forstå at  jeg er spesielt lei eller sliten eller på noen måte misfornøyd.

Det er bare det at mens jeg driver med dette, så er det så mye annet jeg ikke får gjort, så mye annet som bare hoper seg opp i store bunker og roper til meg "det er vår tur nå, vi har ventet tålmodig lenge, de der sniker i køen!"

Jeg får liksom litt dårlig samvittighet, litt sånn følelse som man får når man sitter en hel kveld og ser på "ingenting" på tv.

Så nå må jeg bare ta en pause og vende tilbake til den som står først i køen.

Ta en pause fra HVA DA?

Jo, dette vel:

(Men jeg vet ikke om pausen blir så lang)

Stille dager i Mixing Part

Har nettopp lest Erlend Loes nyeste bok. Den var lest i en fei, og selv om den egentlig er ganske dramatisk og alvorlig, så var det god underholdning. Jeg lo godt flere ganger, slik jeg gjerne gjør når jeg leser Loes bøker. Dette sitatet fra en anmeldelse på NRKs nettside er vel ganske dekkende: "fort lest, riktig morsomt, litt beklemmende og med en tilfredsstillende slutt".

Pen utenpå ...

I dag kjøpte jeg en bok fordi omslaget var så fint. Jada, jeg vet det er en kjent bok. En klassiker, javisst. Sikkert en strålende bok. Jeg har ikke lest den, men det skal jeg nok få gjort. Men jeg kjøpte den altså fordi den var så pen å se på. Det er en pocket. Sidene er skåret på gammeldags måte, papiret er matt og bokstavene er en anelse senket ned i det, slik at når man tar på dem er det som en slags omvendt blindeskrift. Fargene er SÅ fine og designet er lekkert. Så får vi bare håpe den ikke blir en skuffelse. Pen utenpå og dum inni ...

Sånn apropos ...

Gårsdagens fokus på bevere minnet meg på denne herlige boka av Anders Morgenthaler:



Bjarne er en bever som mister fullstendig lysten på bark, og som derfor slutter å gnage. Og da går det som det må gå: tennene blir kjempelange. Og så han og brødrene som er skikkelig dårlige til å lage demninger fra før av. Hvordan skal det gå nå?

Variert lesestoff

Dette er lesestoffet jeg veksler mellom for øyeblikket. Har holdt på med Shantaram en stund nå, men den er jo en skikkelig murstein. Og når man dessuten leser andre bøker parallelt, og det må man jo bare, så tar det sin tid. Shantaram er en fascinerende historie som gir mange sterke inntrykk. Anbefales, enten man liker å lese om India spesielt eller om menneskers liv generelt (eller begge deler i kombinasjon).

Reiseguide til Riga leser jeg fordi det er neste reisemål, og Aftenposten fordi den hører med.

Lennarts listor er et loppekupp jeg gjorde i fjor. Hvordan kan noen gi fra seg en bok illustrert av Olof Landström?? Selv om jeg kjøpte den på grunn av illustratøren, så falt jeg litt for historien om kontrollfriken Lennart som ikke kan gjøre noen ting hvis han ikke har det skrevet opp på en liste. Heldigvis møter han en kunstnersjel som lærer ham å være impulsiv.

Boksommer

På Dagsrevyen i dag så jeg representanter for våre tre største bokhandlerkjeder smile bredt i begeistring over nordmenns leselyst i sommer. Jeg sitter på en annen gren i det samme treet, men har den samme utsikten. Jeg er enig: folk leser tydeligvis bøker i bunkevis.

Jeg skulle gjerne ha lest flere bøker i sommer enn jeg har gjort, for det er jo så mye som virker spennende. Men så er det dette blogg-universet, da, som også frister. Og som tar tid. Masse tid. At en halvtime føles som fem minutter er det helt sikkert flere enn meg som har oppdaget.

Men noen bøker er det blitt i sommer. Den største positive overraskelsen må jeg si at Vidar Sundstøl stod for. Jeg hørte en kollega nevne ham i forbifarten den siste dagen før jeg dro på ferie, og derfor havnet boka hans i bagasjen rett før flyet tok av. Det var jeg glad for. "Drømmenes land" er en krimroman som byr på så mye mer enn bare en krimhistorie. Handlingen foregår i det norske Amerika, og boka er den første i en trilogi. Jeg er enig med Dagbladets anmelder, som sier: "Dette er en glitrende roman, uansett sjanger".

En perle

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å markere månelandingsjubiléet forrige mandag her på bloggen. Men nå gjør jeg det likevel. For midt i mylderet av månelandingsbøker dukket denne perlen opp. Og den MÅ bare vises frem. Endre Lund Eriksen og Torill Kove forteller historien om Buzz Aldrin, mannen som tapte kampen om de første skrittene på måneoverflaten, men som om ikke annet ble den første til å pisse på månen!

Indian summer

Det er vel litt tidlig å begynne å snakke om indian summer i den egentlige betydningen av uttrykket. Men jeg kom til å tenke på at min boksommer i år kanskje kan kalles nettopp det. Jeg som nesten bare leser romaner, og særlig om sommeren, har i år, litt tilfeldig, gitt meg i kast med to personlige beretninger. Og du har kanskje gjettet hva som er felles for dem? Ja, begge har handlingen delvis lagt til India.

Den første boka er jeg ferdig med. Det var bestselgeren "Eat, pray, love" av Elizabeth Gilbert. Hun er en amerikansk kvinne som valgte å bruke et år av livet sitt på å reise. Først til Italia, så til India og til slutt til Indonesia. Boka kan fint kalles en reiseskildring, men den er nesten mer en bok om å "finne seg sjæl". En "kjenn deg selv-bok", selvhjelpsbok eller hva man vil kalle det. Det høres kanskje avskrekkende ut. Men for meg var det fin ferielektyre. Man kan velge å legge størst vekt på reisebeskrivelsene, og så kan man plukke med seg det man synes er nyttig og interessant av det andre.



Den andre boka er en skikkelig murstein på drøyt 900 sider. Det er Shantaram av Gregory David Roberts. Forfatteren skildrer sine opplevelser som langtidsfange på rømmen. Han søker tilflukt i slumstrøket i Bombay. Jeg har bare såvidt begynt å lese, men starten er bra. Har fått boka varmt anbefalt av en ivrig leser.