Ikke bare i Bergen ...

Dette er de sørgelige rester av årets pepperkakehus. Det begynte å sige sammen allerede under julemiddagen, og før gavene var ferdig pakket ut var hele greia jevnet med jorden. Helt av seg selv! Eller kanskje varmen fra vedovnen var medvirkende årsak.

Huset var satt sammen av ferdige moduler, noe vi har gjort i mange år nå. Men i år kjøpte vi en ny type, og det stod ingenting på esken om at delene skulle tørkes litt i ovnen før montering, slik den gamle typen skulle. Derfor droppet vi det.
Det straffer seg å være lat!

Veldig hvit jul

Å hoppe fra skilleveggen i hagen er en av mange morsomme ting man kan gjøre nå. Å grave frem bilen er kanskje ikke fullt så stas. Det har vært hektisk aktivitet i gaten vår de siste dagene.

Tenk at under all denne snøen ligger tulipanløkene og venter på varmere dager. Jeg lurer på hvordan det skal gå med peonskuddene jeg plantet i høst. Overlever de alt dette, tro?

Forresten: dagen i dag er + 3 minutter lang!

Ferdig!

Pepperkakene er i boks. De ble ikke så verst. Litt ruglete oppå, kanskje, og noen litt for godt stekt. Men ellers er vi fornøyde med dagens innsats.

Klissete, men god mor

"Mamma, kan ikke vi lage pepperkakene fra bunnen av i år?", spurte en av de søte små her om dagen. Jeg tror faktisk vi gjorde det i fjor også, men stort sett har vi brukt ferdigdeig fra butikken. Med vekslende hell. De blir ikke like gode, sånn er det bare. Og man vil jo helst være en god mor. Så nå har jeg stått til knes i sirup og sukker den siste timen. Maken til klin skal man lete lenge etter. Og jeg hadde jo selvsagt glemt hvordan det var lurt å gjøre det, så den håpløst trege materien har vært innom både kjele og kjøkkenmaskin før den endte i den fine gamle bakebollen som vanligvis står til pynt. Men det gikk da på et vis, og nå kan jeg telle opp minst tre bra ting: 1) jeg kan smykke meg med tittelen "god mor", 2) jeg har fått trent armmusklene og 3) selve bakingen av pepperkakene i morgen kommer til å fortone seg som den enkleste og morsomte sak av verden ...

Ja, det sitter en mus i deigen ...

Fin adventssøndag

Her vi bor er det en tradisjon at vi går i fakkeltog før julegranen på hjørnet blir tent. Det gjøres alltid første søndag i advent. I år hadde man invitert nabo-borettslaget til å delta (en hyggelig idé), og det ble et laaangt, lysende tog gjennom våre koselige småveier. Mange vinduer hadde fått adventslys i løpet av dagen. Korpset spilte julesanger og det var kakao og boller til barna.

Tidligere på dagen var vi på julemarked i det bittelille  Galleri Anneks som ligger ved en av turveiene i skogen. Dette er et koselig sted å stikke innom når man er på søndagstur (husk å ta med penger ...).

Frilørdag og fint vær

Som en av de siste i nabolaget fikk vi endelig pakket inn hagemøblene for vinteren i dag. Så trege tror jeg ikke vi har vært før. Men nå står de fint stablet i presenningen sin. Grillen er skrubbet sånn noenlunde ren og gresset er raket for siste rest av løv. Jeg må si jeg liker den motsatte operasjonen bedre. Men nå har jeg jo fem måneder på meg til å glede meg til den dagen vi skal pakke hagemøblene UT av presenningen!

Walls

Denne sangen hørte jeg mye på for et års tid siden, men så har jeg glemt den litt. Hørte den på radioen nå nettopp, og den er jo så fin! Må nok finne frem den cd'en igjen.

Susanne Sundfør har en veldig spesiell stemme. I enkelte partier er det på grensen til å bli litt skrikete, synes jeg. Men jeg tror egentlig det er nettopp det jeg liker ved stemmen hennes.

Minus 11 timer og 16 minutter

I dag var dagen 11 timer og 16 minutter kortere enn ved sommersolhverv. Før klokka var fire i ettermiddag begynte det å skumre. I noen uker til fortsetter det å bli mørkere. Men så snur det! Da skal jeg sjekke i avisen hver morgen hvor mange minutter lengre dagen er. Det er en enkel liten glede. Anbefaler den til alle!

Her er et par bilder fra vår hage slik den var for noen måneder siden. Før vi får sukk for oss er den dagen her da man plutselig ser at hekken er i ferd med å bli grønn igjen.

Sesongens første

November er en måned som kanskje ikke har så mye å skryte av, der den ligger litt grå og trist midt mellom fargesprakende oktober og selveste desember. Men i november kommer de første klementinene. Hurra!

Støvler funnet!

Jeg fant endelig støvler! Som alle kan se er de ikke høye og elegante, men lave og litt sprelske (synes jeg, da). Så får jeg heller kjøpe et par til som jeg kan bruke når jeg vil se voksen og stilfull ut.

Pen utenpå ...

I dag kjøpte jeg en bok fordi omslaget var så fint. Jada, jeg vet det er en kjent bok. En klassiker, javisst. Sikkert en strålende bok. Jeg har ikke lest den, men det skal jeg nok få gjort. Men jeg kjøpte den altså fordi den var så pen å se på. Det er en pocket. Sidene er skåret på gammeldags måte, papiret er matt og bokstavene er en anelse senket ned i det, slik at når man tar på dem er det som en slags omvendt blindeskrift. Fargene er SÅ fine og designet er lekkert. Så får vi bare håpe den ikke blir en skuffelse. Pen utenpå og dum inni ...

Kan det bli bedre?

En av mine favoritt-kaféer serverer bare to ting: vafler og kaffe. Men hva annet trenger man egentlig? Særlig når kaféen befinner seg midt i favoritt-bruktbutikken.


Det er så herlig at man kan velge selv hvilken asjett man vil legge vaffelen på og hvilken kopp man vil drikke kaffen av. Brukte ting, selvfølgelig. Og så kan man velge om man vil synke ned i en nett lenestol fra 60-tallet, en pastell skinnsofa fra beste 80-tall, eller om man vil sitte mer rett opp og ned ved et solid, lutet furubord fra 90-tallet. For eksempel. Neste gang man kommer er møblene kanskje solgt og nye kommet på plass.

Mens man sitter der kan man gå gjennom innholdet i handlekurven og vurdere for og imot. "Trenger jeg virkelig denne tekannen? "Hvor skal jeg plassere dette fatet?" "Denne koster jo bare 25 kroner - er det noe å lure på?" Så kan man ta en runde til gjennom hele butikken før man tusler bort til de hyggelige folkene i kassen og betaler den nette sum av 132 kroner eller noe sånt for en ganske full kurv med skatter.

Høst på skogsveien

Sånn apropos ...

Gårsdagens fokus på bevere minnet meg på denne herlige boka av Anders Morgenthaler:



Bjarne er en bever som mister fullstendig lysten på bark, og som derfor slutter å gnage. Og da går det som det må gå: tennene blir kjempelange. Og så han og brødrene som er skikkelig dårlige til å lage demninger fra før av. Hvordan skal det gå nå?

Rolig natt og vakker morgen

Beveren lå nok på latsiden i natt. Ved vannet så alt ut slik det gjorde i går. Og i morges hadde jeg kamera med.

Bever

Det ligger et ganske stort skogsvann like ved her vi bor. Det er et fint turmål hele året, enten man går rundt vannet til fots eller tvers over det på ski. Sist nyttårsaften gikk vi på skøyter og stekte deretter pølser på bål på det stedet hvor vi bader om sommeren. Det er veldig stas å følge årstidenes gang på ett og samme sted i skogen.

I dag gikk jeg en liten ettermiddagstur i typisk høstvær, like før det ble mørkt. Da oppdaget jeg noe jeg ikke har sett på badeplassen vår før (men flere ganger på andre steder rundt vannet): et temmelig stort tre hadde ferske spor etter kraftige tenner, men det stod fortsatt oppreist. Ved siden av var et annet, nesten like stort tre så å si lagt i bakken. Det er bare litt arbeid igjen før det faller. Jeg var overrasket over å se dette på et sted hvor mye folk ferdes, men det er kanskje stille nok på badeplassen på denne tiden av året til at beveren vil være der?

Dessverre hadde jeg ikke kamera med. En ekte blogger må alltid ha kamera med! Jeg er nok fortsatt under opplæring. Jeg fikk altså ikke tatt bilde. Men jeg skal ta en tur i morgen for å sjekke om det er skjedd noe i løpet av natten.

Fame!

Jeg hører at det skal komme en ny versjon av 80-tallets kuleste fenomen: Fame!
Det blir nok et kinobesøk på meg da, men jeg kan si med hånden på hjertet at opplevelsen aldri i verden vil komme opp mot den jeg hadde på søndagskveldene på tidlig 80-tall da tv-serien Fame gikk. Vi kan jo håpe at den nye filmen blir en like stor suksess og like morsom for dagens ungdom, men tror vi på det? Å neida! De gamle episodene finnes forresten på dvd, selvfølgelig.

Andeby igjen

Det forrige innlegget minnet meg på at jeg hadde tenkt å blogge litt mer om vårt opphold i Andeby i 2007. Eller West Concord, da, som byen egentlig heter. Som tidligere nevnt består sentrum av denne lille pletten av to gater og en planovergang for tog. Dette er den ene gaten:


Bildet er tatt en vanlig hverdag, når folk flest er på jobb i Boston eller hvor de nå tilbringer dagene. Likevel er den lille gaten full av biler, som man kan se. Dette er jo USA. Til venstre på bildet skimtes et grønt butikkskilt. Skiltet viser vei til butikken The Gatehouse. Det er ikke så mange butikker i West Concord, så vi var nok innom de fleste. Men det som trakk meg inn i nettopp denne, var uten tvil Marimekko-stoffet som hang på utsiden.

På innsiden åpenbarte det seg et Norden i miniatyr. Det var ikke bare Marimekko å finne, her var det flere andre kjente merkevarer fra Finland. Sverige var også representert. Og ikke minst: Norge! De solgte ting fra Hadeland glassverk! Og tro nå ikke at innehaveren hadde norske aner eller noe sånt. Neida. Vedkommende bare tok inn det hun syntes var fint, ble jeg fortalt av damen bak disken. Så stas! Selv fant jeg et lite stykke canadisk kunsthåndverk som ble med hjem.

Like ved siden av denne lille perlen ligger en pussig butikk som hele familien falt for, ikke bare mor. Den kommer jeg tilbake til senere.

Ingen kan påstå ...

Originally uploaded by jurvetson

... at dette er en politisk blogg. Men noen ganger må man på banen. Og en sånn gang er nå. Dette er egentlig ganske pinlig, spør du meg. Sorry, Obama!

The longest time

Her om dagen hørte jeg denne sangen på radioen, og den er jo så fin! Husker jeg likte den godt da den kom i 1983 også. Jeg vet ikke helt hva det er med den, men jeg har alltid vært litt svak for lekker koring.



Kul video, eller hva?

Mexican train

Mexican train er et dominospill som jeg lærte på en hyttetur med venninner i fjor høst. De hadde fått det av noen amerikanske venner. Det viste seg å være et såpass morsomt spill at jeg ønsket meg det til jul av min søster. Hun slepte det hjem fra USA, slik snille søstre skal (det er temmelig tungt ...) I ettertid har jeg oppdaget at det selges i Norge også, så nå har vi ett eksemplar på hytta og ett hjemme.

Imidlertid har det ligget urørt her hjemme helt siden jul. Det er liksom så vanskelig å samle familien rundt et spillebrett sånn i det daglige. Dessverre. Det er så mange dataspill som skal spilles, tv-programmer som skal sees, lekser som skal gjøres, klesvasker som skal henges opp, bøker som skal leses og fritidsaktiviteter som skal følges opp. Kanskje man burde innføre en fast spillkveld hver uke? Eller i det minste hver måned?

Men nå! Nå har det vært høstferie, og vi har vært på hytta. Der spiller vi fortsatt gammeldagse spill som ikke krever strøm og skjerm. Så nå har hele familien prøvd Mexican train, og det slo godt an. Hvis mor får det som hun vil blir det spilling her hjemme også om ikke lenge.

Vi kildesorterer søppelet vårt, gjør vi ikke?

For et par uker siden ringte det på døren, og idet en av husets søte små åpnet, dumpet det en pakke ned på dørmatten. Den inneholdt en rull med blå poser og en rull med grønne poser, samt diverse klistremerker, en kjøleskapsmagnet og et infohefte om hva dette var for noe rart.


For et par uker siden ringte det på døren, og idet en av husets søte små åpnet, dumpet det en pakke ned på dørmatten. Den inneholdt en rull med blå poser og en rull med grønne poser, samt diverse klistremerker, en kjøleskapsmagnet og et infohefte om hva dette var for noe rart.

20 000 husstander i Oslo skal nå begynne å kildesortere, kunne vi lese. Og vi er en av dem. Nå skal vi kaste plast for seg, matavfall for seg, i tillegg til det selvfølgelige: papir og glass og flasker og bokser. Så flott! Men hva i all verden gjør man for å få plass til alle disse posene i et kjøkkenskap anno 1960? Jo, man drar på Ikea, selvfølgelig! Og man er ikke alene om det. Der var det kø rundt søplebøttene, og det på en lørdag kveld. Deler av det flotte systemet var imidlertid utsolgt på grunn av økt etterspørsel. Så vi kom hjem med tre bøtter med lokk, men uten boksen de skal plasseres i samt skinnene som skal få boksen til å gli enkelt ut og inn av skapet hver gang man skal kaste noe. Og det er ikke sjelden, har jeg allerede oppdaget etter to dagers bevissthet rundt dette.

Spesielt ofte kaster man faktisk slikt som klassifiseres som plast. Den første blå posen er allerede full og kastet. Fire av våre fem naboer hadde også kastet en blå pose allerede, kunne jeg se da jeg kikket nysgjerring nedi søpledunken. Den femte naboen er vel på ferie, antakelig.

Kaffepause i høstsol

Nydelige peoner?

En god kollega har de skjønneste peoner i hagen sin, og hvert år får jeg en raus bukett av henne. Lenge har vi snakket om at jeg skulle få noen stiklinger til min egen hage, men det har ikke blitt noe av. Før nå. Her om dagen fikk jeg dem bragt på døra. Snakk om service! Jeg har nå plantet dem etter beste evne, og håper det skal bli bra. Det ser slett ikke bra ut foreløpig, som alle kan se på bildene nedenfor, men ifølge giveren skal det bli skikkelig fint når de får litt tid på seg. Så da velger jeg å tro det. Problemet er at vi har et stort, flott bjørketre i hagen, like ved der peonene har fått plass. Jeg tror nok treet trekker til seg enormt mye næring. Det blir veldig spennende å se til våren. I år skal jeg dessuten huske å sette ned tulipanløkene mens det ennå er mulig å grave i jorda. I fjor måtte jeg nærmest bruke spett, og resultatet var et svært stusselig bed på 17. mai.

Herlig!

Litt uskarpe kokosboller på Figgjo-fat fra loppis.

Det er fredag kveld, og ingen andre planer her i huset enn sofa, tv, pizza, godis og vin. Og attpåtil ligger en hel ukes høstferie foran oss, med blanke dager som vi kan fylle med det vi måtte finne på. Kan det bli bedre?

Kattehuset i Riga

Her er bildet av den ene av kattene jeg nevnte i forrige innlegg. Det sitter en tilsvarende katt på det andre tårnet. Vi fikk historien fortalt av en kunstner som drev en liten butikk like i nærheten. På Aftenposten reiseside på nettet fant jeg hendelsen beskrevet på følgende måte:

The story goes that the owner of The Cat House in Riga, a rich Latvian merchant, had commissioned the cats after his membership to the Great Guild across the street was rejected. Initially, the cats were positioned with their rear-ends facing the guild and their tails straight up. Taking this as the insult it was intended to be, guild members took the merchant to court, demanding the animals be shifted into a less offensive position. They won the case, and the cheeky cats can still be seen to this day.

Kattene vender altså en annen vei nå. Faktisk kan du finne vår fabelaktige kafé Amelie hvis du følger stumpens retning.

Når vi først er inne på Rigas dyr: her er den originale værhanen som i mange år satt i spiret på domkirken. Den er byttet ut med en kopi nå, og originalen har begge ben trygt plantet på bakken i kirkens idylliske lille hage.

Den fabelaktige Amelie i Riga

Amelie er en kafé i Riga som vi fant ved en tilfeldighet da vi lette etter to mye omtalte katter på et hustak. Dessverre hadde vi nettopp drukket kaffe og spist kake. Men heldigvis hadde vi en dag til i Riga. Så neste formiddag ble det et herlig kafébesøk på oss. Akkurat sånn vil jenter på tur ha det!



Her er det lille hjørnet av kaféen hvor det var butikk. Det ser litt rotete ut på bildet, men her var det masse søte kopper, bokser til te, små brikker og andre fine ting vi jenter liker å titte på :-)Klikk bildet litt større, så ser du bedre.

Naturopplevelse av de aller største

Forrige helg hadde jeg med en venninne på hytta. Søndag var den dagen vi hadde satt av til en skikkelig lang tur i dette riket:



Bildet er tatt helt på starten av turen, omtrent 10 minutter etter avmarsj fra hytta. Været var helt perfekt, og vi skjønte at dette kom til å bli en fantastisk tur. Men vi var fortsatt uvitende om HVOR fantastisk.

Et par-tre timer senere hadde vi hatt første matpause og de mektige fjellene var kommet betraktelig nærmere:





Vi var så å si alene i området, møtte ikke særlig mange andre folk i løpet av de ni timene turen varte, og på dette tidspunktet var vi helt alene så langt vi kunne vurdere. Vi tok feil. Plutselig så vi noe som myldret foran oss, sånn femti meter unna omtrent. Et sekund eller to skjønte vi ikke hva det var i det hele tatt. Men så gikk det opp for oss at vi var i ferd med å bli passert - på kloss hold - av minst 30 villrein! Før vi rakk å tenke at de hadde kurs rett mot oss, skjøt de ut til siden med lederen i spissen og satte farten opp. Det hørtes ut som torden i det fjerne. Jeg som (synes jeg selv, da) hadde tatt så mange fine bilder så langt på turen, fikk fomlet frem kameraet. Forsøkte å filme flokken samtidig som jeg prøvde å se med egne øyne og ta inn opplevelsen med alle sanser. Det sørgelige resultat ser man her:

Variert lesestoff

Dette er lesestoffet jeg veksler mellom for øyeblikket. Har holdt på med Shantaram en stund nå, men den er jo en skikkelig murstein. Og når man dessuten leser andre bøker parallelt, og det må man jo bare, så tar det sin tid. Shantaram er en fascinerende historie som gir mange sterke inntrykk. Anbefales, enten man liker å lese om India spesielt eller om menneskers liv generelt (eller begge deler i kombinasjon).

Reiseguide til Riga leser jeg fordi det er neste reisemål, og Aftenposten fordi den hører med.

Lennarts listor er et loppekupp jeg gjorde i fjor. Hvordan kan noen gi fra seg en bok illustrert av Olof Landström?? Selv om jeg kjøpte den på grunn av illustratøren, så falt jeg litt for historien om kontrollfriken Lennart som ikke kan gjøre noen ting hvis han ikke har det skrevet opp på en liste. Heldigvis møter han en kunstnersjel som lærer ham å være impulsiv.

Sopptid

Høsten er kommet til blomsterbedet:


Men på trappa er det fortsatt sommer:

Billig moro

En lørdag i måneden er det halv pris på ALT i min favoritt-bruktbutikk (røper ikke hvor det er - hi hi). Det er så moro! Man vet jo aldri hva man kan finne! Spesielt artig er det å gå dit med en god venninne, slik jeg gjorde i dag.

Etter temmelig nøyaktig halvannet minutt innså vi at vi måtte ha en handlekurv. Med hjul ...

Vi trengte jo ingenting, egentlig, men fant både det ene og det andre. Mye havnet i kurven, mens annet ble vurdert og satt tilbake. Mye av det sistnevnte forsvant mens vi var i butikken. Masse folk på jakt i dag ...

Så hva får man for den nette sum av 117 kroner?

Jo, dette:

En tysk barneasjett med musiserende pingviner på.
En engelsk kanne til te eller kaffe i brunt stengods med hvitt lokk. Veldig fin.
Fem bittesmå glasskåler med litt grønnskjær.
Et litermål i glass med engelske måleenheter. Allerede tatt i bruk som vannmugge.
En stooor Høyang-kjele, super hvis man pleier å lage kjempeporsjoner med lapskaus. Nå pleier jeg jo ikke det da. Men den kostet 35 kroner. Røverkjøp!

En flis (sånn til å lime på veggen, altså) i grønt, med bilde av dame som lukter på blomst. Aner ikke hva jeg skal med den, men den kostet 7,50 og var fin.

Sist, men ikke minst, en asjett fra Stavangerflint i et blått mønster jeg aldri hadde sett før, men som jeg fant igjen på nettet. Heter smørbukk og ser slik ut:



Sukkerskålen ser jo kjempefin ut! Må prøve å finne en sånn.

Det var vel ingen dårlig fangst? Venninnen brukte 112 kroner og var minst like happy. Hun spiser kylling på solsikkeasjetter i kveld.

Mer Røros

Bergstaden

Noen små detaljer fra Røros' gater. Apoteket er dessverre flyttet ut av dette huset.



Mange av inngangsdørene i de gamle husene har slike små runde vinduer. Vet ikke om gardinene er heklet eller kniplet eller noe annet.



Amnéus' Boghandel er dessverre også flyttet. De holder til på det moderne kjøpesenteret nederst i gata.